Tango som kjærlighetsrelasjon

tangodansere i vinter, parterapi

Tango er sannelig den mest relasjonelle dansen vi kan tenke oss, og den går rett inn i kjernen av hva gestaltterapien handler om. Her byr jeg på litt sommerlesning, nemlig et essay som ble publisert i Klassisk musikkmagasin (nr. 1: 2014). God lesning!

Det aller første jeg gjør når jeg holder om min tangopartner for å danse med henne er å puste sammen med henne. Nei, det er forresten ikke sant. Jeg lytter aller først. Jeg penser meg inn på hvor hennes kropp er. Hvordan er det som beveger seg i hennes stille kropp? Hva slags energier er det som svirrer rundt i henne og hvor flyter de? Så puster jeg sammen med henne. Nei, det stemmer forresten heller ikke. Allerede før jeg begynner å lytte til henne så puster jeg, og det er helt nødvendig. Hvis jeg holdt tilbake min egen pust for å lytte bedre til henne ville jeg trekke henne med meg inn i mine spenninger og min manglende pust. Jeg puster altså alltid allerede når jeg møter henne for å lytte til henne, og slik er må det være. For å kunne lytte så må jeg også gi. Føring handler altså ikke bare om å si fra om hva som skal bli gjort. Slikt er manipulativt, men lyttingen er en like essensiell del av dansen. Omvendt er min partners oppgave jo å lytte til meg, og hun må lytte gjennom å gi. Vent litt! Er det ikke slik at kvinner i tangoen bare skal gjøre det menn sier at de skal gjøre? Vel, hvis hun holdt pusten ville det ha samme ødeleggende effekt på min pust som da jeg holdt pusten, og dermed ville hun også forandret våre muligheter til sampust. Altså, hvis hun skal lytte må hun også gi inn i dansen. Føring og følging er sannelig langt mer mangefasettert enn at vi har en aktiv og en passiv rolle.

Tango som liv

Jeg og min tangopartner sier ofte at tango er som livet. Det er en floskel, men vi mener den med hele våre hjerter. En øvelse vi elsker å gjøre med våre elever er å separere menn og kvinner for å gi dem hemmelige instrukser om hvordan de skal relatere til sin partner i neste dans. Jeg forteller mennene at de skal være perfekte lyttere for sine kvinner. De skal selvfølgelig føre, men hele tiden være sensitive for hvordan kvinnene ønsker å bevege seg, og så skal de la henne bevege seg på nettopp den måten som hun ønsker. Anne Marit, landets vakreste tangodanser og min faste danse- og undervisningspartner, forteller kvinnene at de skal være perfekte kvinner i sine menns armer. De skal bruke alt de har av lytteferdigheter for tegne hans forslag til bevegelse perfekt i dansen.

Høres ikke dette ut som det perfekte ekteskapet, hvor begge parter møter hverandre med respekt for hverandres særegenheter? Det er imidlertid et ideal som få kan leve opp til – og det er kanskje vel så bra. Resultatet på tangogulvet er nemlig elendig. En ting er at dansen blir kjedelig. Den blir veik og udynamisk, men enda mer interessant er at den blir full av misforståelser når begge parter lytter til hverandre. De dansende føler sjeldent at partneren virkelig lytter, selv om begge gjør alt de kan for å være på plass for sin partner. Det tangoen sier om livet er at vi må gi for å lytte. Husk hva vi sa om pusten. Lytting er undertrykkende hvis den ikke er aktiv, men det må være en aktivitet som tar utgangspunkt i vår partner.

Myk eller macho

Hvordan kunne ellers en relasjon fungere? Det er sannelig forvirrende å være mann i våre tider. Machomannen er ute, kjønnene er likestilte, og jeg forventes å være myk og lyttende. Likevel forbauses og forskrekkes jeg gang på gang over hvordan kvinner faller for ganske så usympatiske menn som definitivt har macho-egenskaper. Det er noe som ikke helt stemmer med hvordan menn må være myke og harde på samme gang. Hva sier tangoen om dette?

Når jeg fører min partner er det aldri tvil om hvor vi skal. Likevel finnes det en åpning i føringen. Jeg sier ikke gå dit! Isteden formulerer jeg bevegelsen som et forslag. Forslaget sier har du lyst til å gå dit, og hvordan ønsker du å uttrykke deg på veien? Samtidig er jeg så bestemt i forslaget at det fungerer som et imperativ. Hun må gå. Så går hun. Hun uttrykker. Hun manifesterer seg selv og sin egen vilje i dansen. I det vi beveger oss fra hvor vi står til neste punkt blir jeg en følger. Jeg lytter til hvordan hun vil danse, og det er ikke tvil om at hennes smidige, vevre kropp beveger seg langt vakrere enn jeg med mine 80 kilo. Hvis jeg klarer å plukke opp noe av hennes bevegelser kommer det vårt uttrykk til gode at jeg lytter til henne. Når vi så når fram til neste punkt i bevegelsen tar jeg over igjen. Jeg kanskje bremser energien slik at vi kommer til en stillstand (vi slutter aldri å bevege oss selv om vi står på ett punkt) eller kanskje jeg forsterker energien for å gå inn i et nytt steg, hvor jeg nok en gang blir en lytter.

Mer seg selv

Det tar lang tid før dansere kommer dit at de kan kommunisere på denne måten, og i hvor mange forhold kommer man overhodet dit at man uten anstrengelse kan veksle mellom disse perspektivene? Men det finnes enda mer potensiale i dansen, og i livet for øvrig., enn å uhindret veksle mellom å føre og å følge. Anne Marit sier ofte at hun elsker å danse med meg fordi hun føler at hun får være ikke bare helt og fullt seg selv når hun danser med meg, men at hun blir enda mer av hva hun allerede er. Dessuten finner hun sider av seg selv som hun ikke visste at hun hadde. Den respektfulle vekslingen mellom å gi og å ta, hvor mannen likevel bestemmer retningen paret skal gå i, er ikke nok til å få min partner til å komme med en slik kjærlighetserklæring til vår sambevegelse.

Lukk øynene nå der du sitter. Observer pusten. Du kan ikke observere uten å intervenere. Når du begynner å se pusten gjør du det med forventninger som forandrer den. Imidlertid kan du gå langt i å pushe pusten i en eller annen retning uten å slutte å observere. Det finnes ikke en objektiv betraktning som ikke dessuten er deltagende og forandrende, og det gjelder både pust og dansepartner. Hvis du prøver øvelsen jeg nettopp foreslo, og hvis du forandrer hvordan du puster, vil alle forandringer likevel skje som et svar på hva som allerede er i pusten – i all fall så lenge du fremdeles betrakter pusten. Du kan gå fra en stillferdig pust til noe meget kraftfullt i løpet av et øyeblikk, men likevel være en respektfull observatør.

Slik er det også i dansen. Jeg begynte med å si at jeg lytter til min partner. Jeg føler hvordan hennes kropp beveger seg, og fra denne vissheten agerer jeg. Hvis jeg kjenner hvordan energiene strømmer i hennes kropp kan jeg nærmest gjøre hva som helst med henne men likevel respektere hennes ståsted. Betrakter du din pust og puster ut så raskt at du får smerter har du gått for langt. Så er det også med min partner. Hvis jeg vet hvor hun står og hvis jeg alltid allerede har lyttet til henne kan jeg komme med de villeste forslag til bevegelse uten å presse henne over sine grenser. Hvis jeg lytter til henne kan jeg gi henne alt jeg har.

Danse-snakking

Så går dansen fra å være en utveksling av initiativ til å være et samspill mellom energier. Selv om jeg alltid kommer å bestemme hvor vi går vet så vel jeg som min partner at strukturene er sekundære for dansens uttrykk. Min partners oppgave er å manifestere seg selv i omfavnelsen. Hennes oppgave er å gi. Følgerperspektivet består i at hun alltid må gjøre det innenfor den geometriske rammen jeg setter, og til dels uttrykke som en respons på den energien jeg foreslår at vi skal danse-snakke om i et bestemt trinn vi utfører sammen. Hun kan imidlertid alltid komme med et annet energetisk forslag. Noen ganger oppstår spenninger, men når vi samdanser på denne måten blir en sådan spenning til et dynamisk uttrykk og kanskje det forandrer min videre måte å skape en trinnstruktur. Et annet vesentlig poeng er at min partner alltid står fram som en meget sterk manifestasjon av en uttrykksvilje i mine armer. Igjen, jeg leder på bakgrunn av at jeg allerede og alltid har lyttet på henne. Gjennom å gi henne denne respekten i omfavnelsen får hun være seg selv. Gjennom å forsterke det og speile henne blir hun mer av seg selv. Gjennom å være i lytting men likevel ta et meget sterkt energetisk initiativ oppdager hun sider av seg selv som hun ikke visste at hun hadde.

Ja til alt

På denne måten tror vi at kommunikasjon kan være noe langt mer radikalt enn å gi plass til den andre og til å lytte. Det handler også om noe annet enn om å kompromisse. Det handler om å være virksomme i en omfavnelse hvor begge parter blir mer av seg selv. Det handler om et mannsbilde hvor vi kan være myke og harde samtidig, hvor vi fra en lytting kan være bestemte uten å bli manipulativt macho. Det handler om en kvinnerolle hvor hun kan være helt fri innenfor noen bestemte rammer, hvor begrensningene så vel gjør at hun blir mer av seg selv som hun blir fri til å oppdage noe helt annet av seg selv som hun ikke visste at hun hadde.

Tango på et høyt nivå kan altså lære oss mye om hvordan en relasjon kan fungere. Så spørs det hvordan dansen kan omsettes til den relasjonen du lever i eller ønsker å leve i. Gjennom dansen får vi imidlertid se muligheter, og det er som kjent langt enklere å komme fram hvis vi vet hvilket mål det er vi streber mot. Lykke til med dansen, uansett om den heter tango, vennskap eller kjærlighet.

Facebook
Google+
Twitter
LinkedIn
Facebook
Google+
Twitter
LinkedIn

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *