Når jeg forteller ting for terapeuten min slår jeg ofte ut med ene hånden. Hånden sier helt at «dette er bare en filleting, det er ikke noe stort eller noe verd å bry seg med noe særlig». Og ofte forklarer og sier jeg, for terapeuten, venner eller meg selv, at mange av opplevelsene mine bare er småting. Men dette er langt fra sannheten. Livet mitt består jo av små ting, og de små tingene er viktige!
Jeg er heldig og tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg føler meg ganske på plass. Men jeg sliter også litt hver dag, og jeg har en tendens til å få nedsatt stemning i perioder. Det er som oftest små ting som utløser det hele, uansett det er en kommentar jeg ikke kan slippe, noe jeg selv har sagt, skammen over en kink eller tanken på at jeg ennå ikke har fått barn.
Større perspektiver
Kanskje er ikke de små tingene viktige i et globalt evighetsperspektiv, men så lenge jeg føler dem som om de er viktige, så lenge jeg får en kroppslig og følelsesmessig reaksjon på tingene, da blir det dobbelt problematisk å ikke anerkjenne dem. Når jeg ikke anerkjenner små ting som viktige får jeg dårlig samvittighet for at jeg kjenner det jeg kjenner. Jeg blir heller ikke kjent på den underliggende følelsen, og dermed blir jeg ikke ferdig med den. Likevel vekker «små ting» mange følelser, men det er jo følelser for annet enn det jeg faktisk opplever! Altså, det skaper mange følelser å måtte prøve å slå unna de følelsene jeg egentlig har. En av gestaltterapiens grunnpremisser er å være med det som er. Og jammen er det ikke også hva meditasjon handler om, som jo er noe annet som er viktig for meg.
Jeg nekter!
Mest av alt ønsker jeg å anerkjenne de små tingene fordi de er viktige for meg. Jeg nekter å la meg styre av skammen. Jeg nekter å redusere mitt følelsesliv til en uvesentlig petitesse. Jeg skal tillate meg til å være mer med de små tingene. Jeg tror livet blir langt lettere da – og mer interessant og ekte.
