Blir du opptatt av hva du skal svare når noen snakker? Skjer det at du nesten slutter å lytte fordi du tenker mer på hva du skal si? Jeg kjenner meg igjen i dette, og i dag lærte jeg at det finnes et begrep for det, nemlig «responsøving» (response rehearsal). I samtaler gir vi og vi tar. Og en naturlig ting å gi er vår reaksjon på hva vi hører. Så, selvfølgelig svarer vi med kommentarer og spørsmål. Men hvordan kan vi holde det vi ønsker å si i hodet samtidig som vi er lyttende?
Terapeutisk utfordring
Som terapeut er dette en meget present utfordring. Mange av de ganger jeg faller av klientens historie er det fordi jeg øver på mine svar. Jeg systematiserer og tenker, og dermed mister jeg nærværet med klienten. Men jeg øver på saken. Jeg prøver å fokusere på to ting. Det ene er å minne meg om å holde oppmerksomheten på klienten. Det andre er å stole på at om jeg har noe viktig å si så vil jeg huske det. Og dette gjelder selvfølgelig ikke bare med klienter, men det gjelder i alle samtaler.
Begrepets kraft
For meg føles fenomener mer ekte om det finnes et begrep for det. Det gjør at ting får en slags struktur, og nå kanskje jeg kan se enda tydeligere hvor jeg faller av lasset som lytter, og kanskje jeg bedre forstår hva jeg kan gjøre med det. Jeg tror ikke jeg kommer vekk fra å øve på mine responser, men jeg ønsker å jobbe på å bli mer oppmerksom på at jeg gjør det.
