Fra psykologi til gestaltterapi

kvinne hender terapi

Dette skrev jeg da jeg var i ferd med å begynne på gestaltstudiet.

I slutten av 30-årene gjorde jeg en helomvending i livet og begynte på profesjonsstudiet i psykologi. To år senere hadde jeg lært om elektrisiteten i nerveimpulser, om hvordan fargeseende er konstruert, om forskningsmetodikk, statistikk og om transmittersubstansers inhiberende og eksiterende funksjoner. Jeg hadde imidlertid ikke fått forholde meg til mennesker, til faktiske tanker og følelser, og til vår arts streben etter å finne sin plass i verden. Selv der vi studerte psykopatologi var mennesket redusert til kognitive funksjoner, til motstridende forskning og til et statistisk vesen som på gruppenivå relaterer til ulike sett med diagnostiske kriterier.

At jeg i det hele tatt begynte å studere psykologi var fordi jeg ønsket å være sammen med mennesker for å oppdage hva det betyr å være menneske, noe jeg fått opp sansen for både som meditasjons- og tangolærer. Etter disse to årene leste jeg resten av kursplanen for psykologistudiet grundig og fant ut av at jeg ikke kunne gå den veien. Kursplanen ga meg ingen tro på at jeg kunne bli en god terapeut av å studere psykologi, og jeg følte meg for gammel for å orke presse meg gjennom et studium bare for å bli autorisert.

Må bli gestaltterapeut

Det er rart hvordan noen valg kommer i øyeblikk, og slik var det her også. Plutselig bare visste jeg at jeg skulle begynne å studere gestaltterapi. Deretter brukte jeg noen uker på å få mine tanker og min kropp til å følge med på beslutningen. Jeg har søkt om plass på studiet og om et par dager skal jeg på intervju. Ja, nettopp det at jeg skal på en samtale før jeg begynner studiet, og at jeg måtte skrive et brev om hvorfor jeg ønsker å bli gestaltterapeut, står i sterk kontrast til psykologistudiet der du søker kun gjennom karakterer. Da jeg skulle inn på psykologistudiet fantes det for øvrig ikke noen kvote for slike som meg, som hadde doktorgrad, en videre internasjonal forskerkarriere og mye livserfaring. Der var ingen intervju som gjorde at de kunne se at jeg hadde høy realkompetanse, stor erfaring av å jobbe med mennesker og ledererfaring på høyt nivå. Nei, jeg fikk sette meg på skolebenken for å ta norsk artium for å komme meg inn på studiene.

Jobber med terapi

Det som er aller mest lokkende med å studere gestaltterapi er at vi fra begynnelsen til slutten jobber med hva som skjer i terapirommet. Pensum går direkte på dette, og vi jobber hele tiden prosessbasert. Til å begynne med er det vi studenter som står i sentrum, og senere blir det klienten vi fokuserer på. Som psykolog-student hadde jeg krav om eksakt null timer egenterapi. Som gestaltterapeut må jeg ikke bare ha forutgående erfaring med terapi, men jeg må også gå minst 70 timer i terapi i løpet av studietiden for å kunne bli godkjent terapeut.

Nåtid

Jeg begynner snart på siste året på gestaltterapistudiet. Hadde jeg fortsatt på psykologi hadde jeg blitt ferdig samtidig. Men jeg angrer ikke et sekund at jeg byttet studium. Jeg vil på ingen måte si at alle psykologer er udugelige, men jeg sier gjerne at det er noe strukturelt feil med hvordan studiet er oppbygget. Alt er heller ikke perfekt verken med gestaltterapistudiet eller med gestaltterapeuter.

At jeg nå begynner på det siste året betyr at jeg har klienter, noe som jeg trives som fisken i vann med. Hver gang jeg skal møte en klient gleder jeg meg, selv om det ibland blir til å bearbeide ganske tunge tanker, følelser og hendelser. Jeg føler at jeg har gått et studium som hele tiden har forberedt meg på å være sammen med mine klienter i terapirommet, og jeg lurer på om jeg ikke kan være gestaltterapeut i mange år framover. Det er i alle fall mye igjen å erfare og lære av å være sammen med klienter i terapirommet.

Facebook
Google+
Twitter
LinkedIn
Facebook
Google+
Twitter
LinkedIn

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *