Parterapi

Gestaltterapi er i seg en relasjonell terapiform som egner seg godt for parterapi. Dere kan komme i parterapi uansett dere har vært gift i flere tiår eller er nyforelskede. Parterapi passer for alle som er nysgjerrige på å utvikle seg i relasjonen eller som har konkrete utfordringer å håndtere.

Relasjonens hvordan

Det aller viktigste jeg kan hjelpe dere med i terapien er å se hvordan relasjonen deres fungerer. Hva er det dere gjør sammen for å skape relasjonen deres? Et gestaltterapeutisk grunnsyn er å tro at mennesker har evnene og ressursene til å selv skape den forandringen de trenger, og at denne forandringen kommer naturlig når man får innsikt. For meg er dette ikke bare noe jeg har lært fra gestaltterapien, men troen på at forandring kommer av innsikt stemmer overens med mitt grunnleggende menneskesyn. Nå viser det seg at dette likevel ikke er så enkelt å få til, og det er jo sikkert derfor du nettopp nå leser denne teksten og lurer på om parterapi er riktig for dere.

La meg begynne å fortelle hva jeg tenker er viktig å se på i parterapien. Jeg beklager at teksten er lang, men for meg er det viktigere å forklare hva parterapi med gestaltterapiens fortegn er enn skrive en kort tekst der jeg ramser opp problemer dere har eller ikke har, eller en tekst der jeg gir løfter jeg kan eller ikke kan holde.

Teksten er foreløpig og vil bli revidert og utvidet. Den er ikke uttømmende, men berører likevel temaer jeg ser som sentrale i parterapi.

Gestaltterapeutisk grunnsyn

For å forklare hvorfor gestaltterapien er en passende form for parterapi må jeg først si noe om et gestaltterapeutisk grunnsyn, nemlig at vi ser menneskets eksistens som i utgangspunktet relasjonelt. Med et konkret eksempel betyr det at jeg ikke kan ha et sinneproblem alene, men sinnet oppstår når jeg er sammen med andre. Og kanskje jeg en gang lærte meg at sinne var en hensiktsmessig måte å håndtere situasjoner.

Terapeutisk relasjonelt møte

Gestaltterapien tar dette et trinn videre og ser at selve omgangen i terapirommet er relasjonell. Det betyr at jeg som terapeut i den individuelle terapien ikke står utenfor klienten, verken som passiv tilskuer eller som en som skal fikse klientens problem. Isteden er jeg en ledsager og en som går veien sammen med klienten. Jeg tror at klienten selv har ressursene som kreves for å komme videre, og min oppgave er å gi støtte slik at klienten når sitt eget potensiale heller enn at klienten skal tilpasse seg min oppfatning av hva jeg mener et best for klienten.

Det relasjonelle viser seg også gjennom at jeg er deltagende i terapirommet. Jeg kan bli beveget og noen ganger gråter jeg til og med litt sammen med klienten. Noe av det aller mest spennende med at gestalt er relasjonell er at vi ser på den faktiske relasjonen som oppstår mellom terapeut og klient. Vi ser på denne relasjonen som ekte, og vi tenker at måten relasjonen utspilles i terapirommet kan gi innsikt til klienten, og det kan ha stor terapeutisk verdi å utforske relasjonenes struktur.

Så, i gestalt er altså møtet helt sentralt, og i den individuelle terapien jobber jeg konstant med å legge til rette for at møtet mellom terapeut og klient skal bli så fruktbart som mulig. Samtidig utforsker vi klientens liv og de utfordringer klienten i utgangspunktet søkte seg til gestaltterapi for. Sammen med par gjør jeg egentlig samme ting, men det blir selvfølgelig litt mer komplisert fordi vi er tre personer som skal snakke sammen, og dessuten er det strengt tatt «paret» som kommer i terapi.

Gestaltisk parterapeut – kommunikasjon

Det er mange ting jeg kan gjøre som parterapeut. Nærmest alle som søker hjelp har kommunikasjonsutfordringer av noe slag. Noe av det første vi gjør er dermed å se på hvordan dere kommuniserer sammen. Jeg skjønner om noen blir redd av å lese dette, særlig om du føler deg som den «svakere» parten i parets kommunikasjon. For meg er det viktig å anerkjenne deres forskjellige måter å være på. Kanskje dere har forskjellige verbale evner og kanskje en av dere møter verden med følelser/intuisjon og den andre med tanker/logikk. Om det er en forskjell mellom dere, uansett hvordan den ser ut, er det viktig at vi skaper et rom der begge kan få lov til å kommunisere og være med utgangspunkt i sin egen måte å være på. Begge må både få anerkjennelse for sin måte å være på, samtidig som at om en forandring skal til i relasjonen må begge være villige til å gå en liten vei for å møte den andre.

Vi ser på hvordan du får uttrykket hva du har på hjertet og på hvordan du lytter til partneren din. Vi identifiserer «triggere» som fører dere inn i konflikt, men kanskje like viktig er at vi forhåpentligvis ser på de mer subtile nyansene i kommunikasjonen, der dere ikke går rett inn i konflikt, men det blir bare en litt dårlig stemning mellom dere uten at dere skjønner hvorfor. Ofte handler dette om at man ikke blir sett og at partneren på noen måte ikke tar vare på eller ser ens grunnleggende behov.

Behov

En av heltene mine er Gary Chapman, og jeg bruker ham ofte i terapirommet. Han sier at vi alle har forskjellige «kjærlighetsspråk». Disse er:

• Anerkjennende ord
• Tid for hverandre
• Tjenester
• Gaver
• Fysisk nærhet

Chapman sier at vi har et hovedspråk, selv om noen kan føle seg hjemme i flere språk. Hovedspråket er både hvordan vi uttrykker vår kjærlighet til partneren på naturlig, og det er som oftest hvordan vi forventer å bli elsket tilbake. Selv om ditt kjærlighetsspråk kan være noe mer komplisert enn at det bare faller inn under en enkelt av Chapmans kategorier, ligger det ofte mye klarhet i å stille Chapmans spørsmål. Stiller vi disse spørsmålene kan vi lære å uttrykke oss slik at vi lettere når fram til partneren. Kanskje vi også både kan forstå og sette pris på når partneren uttrykker sin kjærlighet til oss på en måte som ikke er din egen måte, men som er partnerens måte.

Du kan lese litt mer om kjærlighetsspråkene her: https://www.gestaltterapeutoslo.no/bok/kjaerlighetens-fem-sprak/

Mer grunnleggende behov – tilknytningsstiler

Alle som lever i relasjoner har erfart at partneren reagerer annerledes enn du selv gjør på noen ting, og iblant kan det være et mysterium hvorfor det er slik. Tenk deg at partneren reagerer sterkt på noe du tenker er en filleting, og det er ikke bare sånn at du ikke forstår partneren, men kanskje du til og med mister tålmodigheten og blir irritert.

Eller hva om dere kommer i en dynamikk der en trenger selvstendighet og plass, og den andre trenger nærhet. I disse tilfellene kommer dere lett i en uheldig dynamikk der den som trenger plass blir presset av den som trenger nærhet og den som trenger nærhet får ikke sitt behov for tilkobling tilfredsstilt.

Disse to eksemplene er basert på at partene har forskjellige tilknytningsstiler. Tilknytningsstilene handler om hvordan vi relaterer til og binder oss til andre mennesker, og de er helt grunnleggende mønstre som vi får med oss fra barndommen. En som eksempelvis har en såkalt «sikker tilknytningsstil» stoler på partner, har lett for å åpne seg, binde seg til partner og har ikke en hang til sjalusi. En som på den andre siden har en såkalt «preokkupert tilknytningsstil» viser liten selvstendighet og vil være avhengig av partners aksept og anerkjennelse for å føle seg trygg og lykkelig.

Disse er bare to eksempler på tilknytningsstiler. Poenget er at vi i parterapien ser til mer grunnleggende mønstre i partene. Dette kan skape en forståelse for ulikheter, mer tålmodighet, og fører til at dere lettere kan se hverandre og legge til rette for at partneren skal få være tryggest mulig i relasjonen.

Tilknytningsstilene står sterkt i oss. Det betyr ikke at de ikke kan forandres, men det er generelt sett treg materie å forandre, og det krever som oftest mye arbeid alene eller i individuell terapi.

Her er en fin video om tilknytningsstiler (på engelsk):

https://www.youtube.com/watch?v=2s9ACDMcpjA

Språk og kultur

Dette handler ikke bare om hvorvidt dere kommer fra fremmede kulturer, men hvert menneske har med seg et språk og en kommunikasjonsmåte fra sin familie og sin oppvekst. Ofte kan det være små ting som fører til irritasjon eller misforståelser i paret, og noen ganger er det så smått at det er vanskelig å se. Det kan handle om at dere har forskjellig syn på enkle høflighetsfraser, forskjellige vaner med å stille spørsmål istedenfor å komme med påstander, at en av dere kanskje har en hang til å begynne en setning åpent heller enn med «skulle ikke du…». Eller, det kan handle om en sjargong eller en ironi fra den ene parten som den andre ikke ser humoren i men faktisk tar seg nær av.

På en måte kan det nesten være enklere å se de språklige og kulturelle forskjellene om man kommer fra ulike kulturer. I så fall er det jo tydelig at man har ulike måter å snakke sammen på. Når man kommer fra samme kultur, men har forskjellig oppvekst, forskjellige måter å håndtere konflikter, ulike måter å stille spørsmål, uttrykke egne behov, etc., så er det ikke like lett å anerkjenne forskjellene. Dermed er det lett å begynne å peke finger mot den andre, eller å snu ting innover seg selv, men iblant skal det ikke mer til enn å se disse mønstrene for å begynne å gjøre noe med det – hvis begge ønsker det.

Noe av det mest paradoksale med kjærlighetsrelasjoner er at etter hvert som vi slipper partneren nært på oss selv bygger de fleste av oss også ned eventuelle sperrer vi har for hva vi kan tillate oss å si til partneren. Noen mener at partneren må tåle hva de har å si. Andre ønsker å møte partneren med respekt, selv etter mange år sammen. Å se hvordan dere fungerer sammen språklig vil uansett være avklarende og utgangspunktet for å gå videre slik dere ønsker.

Sex

Går dere i parterapi over tid kommer vi ikke utenom temaet. Uansett dere fremdeles har gløden for hverandre eller sex er blitt et tema for konflikt vil vi snakke om det. Når vi tar et skritt tilbake viser seg ofte våre mest grunnleggende behov når sex kommer på tale. På forskjellige måter handler det om at vi ønsker å bli sett, og det er først når vi møter hverandre med gjensidig respekt at vi ønsker og tør å bli lekne og intime. Tenk om deres tid sammen kan være en ressurs heller enn at dere er lei av sex med samme partner. Tenk om tilliten dere har til hverandre kan være det som gjør at dere virkelig tør å slå dere løs, være dere selv, fordype intimiteten, tørre å uttrykke hva dere ønsker fra partner og kanskje prøve en ny måte å leke sammen.

Parets ressurser

Nå har jeg stort sett snakket om utfordringer, og det er jo fordi de fleste har en utfordring eller et problem å løse når de kommer i terapi. Men dere ble jo ikke et par for å løse problemer, men fordi dere hadde en unik måte å være sammen på. Det kanskje aller viktigste vi ser på i parterapien er hvilke ressurser dere har.

Dette går på å anerkjenne åpenbare ting dere allerede gjør, uansett det er fordeling av oppgaver, å tilby en armkrok eller å handle favorittvinen til fredagen.

Som terapeut kan jeg også komme med noen kanskje uventede perspektiver. Kanskje krangelen også er et uttrykk for at dere har en god evne til analyse, bare at det så går over styr i en konflikt. Eller kanskje dere underforstått skjønner mye av partneren, men så har dere også antagelser eller negative forventninger som vender dette til et problem heller enn en ressurs.

Vi kan også utforske deres relasjon på ny i terapien, og kanskje utvide den også. Det kan handle om øvelser i terapien (som vi på gestaltisk kaller for «eksperiment»), som kan gå på en enkel berøring, eller kanskje kommunikasjon med eller uten ord på forskjellige måter. Noen kan også velge å gå til tillitsøvelser, og jeg har mye spennende med meg fra alle mine år som danselærer (se: www.tangotango.no). Dersom vi gjør øvelser fra dansen i parterapien bruker jeg primært enkle øvelser som passer selv for de som hardnakket påstår at de ikke kan danse (noe jeg mener er feil – jeg mener at alle kan danse om de bare får tydelige nok instruksjoner).

En utforsking av parets ressurser kan også gå på ting dere gjør mellom timene i form av øvelser eller en enkel dagbok.

Jeg vil også nevne at jeg underviser meditasjon/mindfulness. Hvis dere er inspirerte for det så kan jeg selvfølgelig lære dere å meditere, men selv om dere ikke går den veien så har jeg mange spennende øvelser som går på å gjøre ting sammen bevisst og uten ord. Det kan være en bevisst klem, øyekontakt (selv i par kan dette være utfordrende), å puste sammen eller å spise et måltid i stillhet. Slike øvelser kan være fine opplevelser å dele. Det kan være en måte å føle dere nær hverandre og en måte å gjenvinne fortroligheten.

Individuell terapi i parterapi

Selv om det er nyttig å se tilbake på gamle mønstre (som vi på gestaltisk kaller for «kreativ tilpassing»), er det viktig å holde i mente at det er Paret som er i terapi i parterapi. Parterapien skal ikke være individuell terapi, selv om det framkommer at den ene eller den andre parten har et slikt behov.

Ta eksemplet med tilknytningsstiler. Vi trenger selvfølgelig å gå dypt nok inn i spørsmålet for å forstå hvordan paret fungerer, men parterapien er ikke den primære arenaen der dere skal bedrive individuelt forandringsarbeid. Det ville, satt på spissen, blitt som å si: «Jeg elsker deg, hvis du bare forandrer deg.» Nei, parterapien handler om hvordan dere sammen kan leve med hvordan relasjonen er akkurat nå. Likevel, om partneren klarer av å ta hensyn til mine behov kan det jo ligge mye terapeutisk verdi i dette, og parterapien er absolutt en arena for å lære oss å bedre være en støtte for partneren.

Mye mer

Denne teksten er allerede altfor lang. Jeg burde skrevet mye om John Gottman, verdens største ekspert på relasjoner (sjekk hans hjemmeside for mye god inspirasjon: https://www.gottman.com/).

Jeg burde skrevet mer om min bakgrunn som tangolærer og hvordan jeg bokstavelig talt har relatert til tusener av par, og du må tro at tangoundervisningen ikke bare handler om trinn.

Jeg burde skrevet om gestaltterapiens litteratur om parterapi, og for den delen om alt annet spennende som er skrevet.

Ja, det er mye mer jeg burde skrevet om, men nå er det på tide å sette punktum. Velkommen i parterapi!