Zenbuddhisme, eller kort og godt «zen», kom med vesentlige bidrag da Fritz Perls utviklet gestaltterapien på slutten av 40-tallet. Det er mer en filosofi og en (meditasjons)praksis enn det er en religion. Zen presenterte egentlig ikke helt nye tanker for Perls, men heller forsterket zen ideer han allerede jobbet med. Clarkson og Mackewn løfter fram følgende likhetstrekk:
- Det ikke-moralske i zen, som understreket Perls motstand mot «’shouldistic’ behaviour» (omtrent: «burde-adferd»).
- Mindfulness i zen er parallell til awareness.
- Zens oppfattelse av hva et paradoks er har gjenklang i «forandringen som skjer når vi slutter å prøve å endre oss selv». Dette er jo hva Arnold Beisser senere formulerte som «den paradoksale endringsteorien».
- Perls så sine awarenessøvelser som «en zen-lignende selvtransformasjon for Vesterlendinger».
Jeg legger gjerne til nettopp at zen er en praksis. Man finner ikke svar eller innsikt eller opplysning (satori) gjennom å studere skrifter, men gjennom å meditere. På en lignende måte har gestaltterapien få svar. Den er mer en måte klient og terapeut er sammen på. Vi finner ikke ut av klientens problem gjennom å sette en diagnose, men vi prøver å være sammen med klienten.
Perls kom å studere zen i Kyoto og han var influert av Alan Watts, en av de største navnene som populariserte zen i Vesten.
Kilde: Fritz Perls, Petruska Clarkson og Jennifer Mackewn
