Jeg leser «Seven Habits of Highly Effective People» på ny, og nå gjør jeg det gjennom en gestaltisk linse. Forfatteren Stephen Covey forteller om at sønnen hans slet på skolen som barn. Det gjaldt både læring og det sosiale, og han var en riktig kløne i baseball. Som kjærlige foreldre ga de sønnen all støtte han kunne forlange. De fortalte ham hvordan de elsket ham, at det ikke gjorde noe hvis ting ikke gikk hans vei, og de prøvde forsiktig og respektfulle å hjelpe ham med gode råd om alt fra lekser til hvordan han skulle holde slagtreet i baseball.
Paradigmer
Covey forteller dette når han snakker om paradigmer (sjekk Thomas Kuhn om du er nysgjerrig på begrepets vitenskapsteoretiske betydning), og Coveys påstand er at verden tar form avhengig av hvilken linse vi bruker for å se med. Og hvilken linse var det han og kona, Sandra, brukte for å se sønnen? Hvilket paradigme så de ham fra? Jo, de så hans feil som noe som burde fikses. De prøvde å hjelpe sønnen til å bedre seg, og hvilken forelder ønsker egentlig ikke det? Men hjelpen sementerte forestillingen om at det var noe galt med sønnen.
Bjelken i ditt eget øye
Vi vet alle at vi grunnleggende sett ikke kan forandre andre. Likevel prøver vi oss om og om igjen. Sandra og Stephen Covey så isteden innover mot sine forestillinger. De forandret sitt syn på sønnens behov og hvilke roller de hadde i forhold til sønnen. Det nye var at istedenfor å prøve å hjelpe (les: å forandre ham) var de på plass for å dele sønnens opplevelser og for å romme hans følelser. Til å begynne med ble forandringen møtt med motstand fra sønnen. Han var vant til at foreldrene prøvde å «hjelpefikse» ham, og visst er det mye lettere når andre tar ansvar for ens handlinger og følelser? Men så løsnet ting og han vokste i den nye tryggheten foreldrene ga ham.
Det må være uhyrlig vanskelig å få til dette som forelder. Man kan sikkert føle seg kald og distansert hvis man ikke prøver å ordne opp så godt man kan for at ens barn skal ha det så godt som mulig. Men Stephen og Sandra lærte seg isteden å elske ham forbeholdsløst. De var ikke lenger investert i utkommet av hans handlinger. Uansett hva sønnen gjorde var foreldrene på plass for ham. For sønnen deres utgjorde dette forskjellen som ga ham trygghet til å ta noen nye trinn i utviklingen.
Gestaltisk perspektiv
I Gestalt har vi den «paradoksale endringsteorien», som sier at vi ikke blir oss selv gjennom å prøve å forandre oss, men at vi må stå i hva vi er, og det er gjennom å bli mer av hva vi allerede er at vi forandrer oss. Vi bruker også den såkalte fenomenologiske metoden, der vi prøver å se ting slik de er uten å legge en tolkning på dem. Og vi har «the creative indifference», som sier at vi kan engasjere oss i hverandre uten at vi nødvendigvis trenger å forandre vårt medmenneske.
Covey viser på en vakker måte hvordan en forandring i foreldrenes innstilling og syn på sønnen ga deres barn et nytt handlingsrom. Han ble gitt en mulighet til å agere mer selvstendig samtidig som foreldrene var på plass i hvert trinn som kjærlige vitner. Men selve trinnene tok sønnen selv.
Litteratur
Covey, S. R. (2004). The seven habits of highly effective people : restoring the character ethic. New York: Simon & Schuster.
Kuhn, T. S. (1996). The structure of scientific revolutions. Chicago: University of Chicago Press.
