Det finnes mange definisjoner på gestaltterapien, og ingen av dem treffer helt midt i måltavlen. Men alle gode definisjoner innringer noe vesentlig ved terapiformen, som disse ordene fra Joseph Zinker som jeg skal dvele litt ved. Gjennom dette håper jeg at du får en lite innblikk i hva som kan skje i terapirommet.
Joseph Zinker er psykolog, og han er en av de mest innflytelsesrike gestaltterapeutene. Han studerte under Perls på 60-tallet. Zinker foreslår at:
Gestaltterapi handler grunnleggende sett om å være kreativ. Vårt sentrale metodologiske verktøy er eksperimentet, en behavioristisk tilnærming for å bevege oss inn i nye måter å fungere. (Zinker, s. 18)
Eksperiment
Et eksperiment er en utprøving. Et enkelt sådant kan se ut som følger:
Klienten sier: «Jeg blir så lei meg at jeg vil synke helt sammen.»
Terapeuten kan spørre om klienten ønsker å gi seg lov til å synke sammen. Deretter kan terapeut og klient utforske hvordan det er for klienten å være lei og sammensunket.
Eksperimentene kan også handle om å agere ting vi lurer på om vi er eller noe vi definitivt ikke er. Det kan handle om å la forskjellige sider av deg selv få ord. Kanskje er det en del av deg som ønsker å bli i ekteskapet og en annen som ønsker å gå? Disse sidene kan ikke bare få ord, men de kan ha dialoger og kanskje ta på seg forskjellige «personligheter».
Kreativitet
Vi kan altså gjøre mer enn å snakke i gestaltterapien. I eksemplet over brukte klienten kroppen. Andre ganger kan vi tegne en situasjon, vi kan gi den lyd, danse den eller mime. Det kreative handler også om at både terapeuten og klienten er åpne for de impulser som oppstår i terapirommet. Det handler om å følge den naturlige flyten i hvordan terapien utfolder seg, og det handler om å kjenne grensene til klientens kreativitet i terapirommet. For terapeutens del handler det om å stadig være var for klientens behov og uttrykk.
Behavioristisk utprøvning
Jeg syns det er interessant at Zinker nevner ordet «behavioristisk», fordi i et gestaltisk perspektiv er ordet så langt fra hva vi står for at det nærmest er et skjellsord. Men et eksperiment er nettopp en behavioristisk utprøvning. Den tidlige og mest ekstreme behaviorismen (J.B. Watson på 1910-tallet) så mennesket som summen av dets handlinger uten hensyn til indre prosesser. Men vi kan jo heller ikke tro det motsatte, nemlig at mennesket kun er de indre prosessene. Heller er det sånn at det gestaltterapeutiske eksperimentet bygger bro mellom ytre og indre gjennom at vi reflekterer over hvordan eksperimentet var å gjennomføre. Dermed kan vi oppdage mer av både hvem vi allerede er, hvem vi var, men også hvem vi kan bli, er i ferd med å bli og ønsker å bli.
Hva skjer faktisk i terapirommet?
Jeg prøver å være var for mine klienters behov. Det kanskje mest grunnleggende behovet er å bli hørt, og det er et behov som trenger tid. Derfor bruker jeg aller mest tid i terapirommet på å lytte og å samtale, og mesteparten av gestaltterapien ser faktisk ut som en ganske vanlig samtaleterapi der klient og terapeut snakker sammen om hva som for tiden er viktig for klienten. Som terapeut er det fristende å trekke fram alle de store verktøyene jeg har, men det ville vært å ignorere de fleste klienters egen prosess. Det krever mye tillit mellom klient og terapeut før vi begynner å oppdage «nye måter å fungere» gjennom eksperimenter. Veien dit er kantet av mye lytting, nærvær, samvær, forståelse og støtte.
Kilde
Sitatet er hentet fra:
Joseph Zinker: Creative processess in gestalt therapy. Vintage books, 1977.
Originalsitatet lyder:
Gestalt therapy is really permission to be creative. Our basic methodological tool is the experiment, a behaviorist approach to moving into novel functioning.
