Gestaltterapi vil se ganske forskjellig ut avhengig av hvem klienten er og hvilke behov klienten har. Terapeutens kompetanse og bakgrunn er også viktig, fordi terapeuten er en ledsager som går sammen med klienten mer enn at terapeuten er en utenforstående ekspert med løsninger og forklaringer. Dermed er relasjonen mellom klient og terapeut helt essensiell i gestaltterapien. Det betyr imidlertid ikke at hvilket som helst møte kvalifiserer som gestaltterapi. I sin bok Gestalt therapy: 100 key points and techniques foreslår Dave Mann at det er tre ting som må være på plass for at noe skal kalles for gestaltterapi.
«Feltteorien» er en teoretisk grunnantagelse som sier noe om hvordan vi ser mennesket i et relasjonelt perspektiv. «Fenomenologien» sier noe om hvordan vi møter det som oppstår i klienten, i terapeuten, i terapirommet, og for den delen i hele livet. «Dialogen» sier noe om hvordan klient og terapeut sammen utforsker ting som ligger i feltet på en fenomenologisk måte. Jeg skjønner at denne korte definisjonen ikke var særlig klar, så bli med meg:
Feltteori
Feltteorien ble utviklet av Kurt Lewin og den ser menneskets væren som en del av en større situasjon. Feltet består bl.a. av personene det involverer. I eksempelvis en kjærlighetsrelasjon er paret viktigst. Men jeg skriver viktigst, fordi avhengig av hva som står på spill mellom paret kan andre personer være i feltet, uansett de er på plass fysisk eller ikke. Barn, familie og venner kan være sammen med paret, og da er de jo fysisk del av feltet. Men nære og fjerne personer kan også være del i feltet gjennom forventninger, regler, påbud og innstillinger som vårt tenkte kjærlighetspar tar med fra dem. Grunnverdier kan også være del i feltet, og vi sier gjerne at viktige fenomener som opptrer i feltet «ligger i feltet». Det kan være at det ligger sjalusi, sorg, glede eller anklagelser i feltet. Alt som skjer i feltet kan være mer eller mindre bevisst for de som er i feltet.
Fenomenologi
I gestaltterapi tar vi opp og utforsker ekte situasjoner som er levende og relevante her-og-nå. Gestaltterapien er ikke opptatt av å forklare hvordan ting er nå på bakgrunn av hva som har vært. Opplevelser i barndommen har kun relevans i terapirommet hvis vi her-og-nå direkte opplever dem som ladede eller relevante (det er imidlertid en missforstand at gestaltterapien fornekter historien og bare ser til her-og-nå). Isteden ser gestaltterapien «fenomenologisk» på det som skjer i terapirommet. Det betyr at vi prøver å beskrive og være med ting som de er uten å forklare dem (vi kan gjerne forklare også – det kan være viktig for klienten). Gråt kan være et eksempel.
Skal vi ta det hele veien vil jeg som terapeut kanskje si noe som: «Jeg ser at du rister og at det renner fra øynene dine.» Dette kan se ut til å være en klønete omvei. Hvorfor ikke bare spørre om klienten gråter? Mange ganger kan det være sterkt at klienten selv får lov til å «eie» sin gråt og si at «Jeg gråter». Andre ganger kanskje klienten ikke ønsker å snakke om gråten i det hele tatt. I så fall er det jo fint om terapeuten ikke påpeker at klienten gråter.
Men hva med innholdet eller grunnen til at klienten gråter? Ofte antar vi at vi vet hva eksempelvis gråt betyr, men egentlig aner vi ikke. Det kan kanskje være sorg eller sinne eller frustrasjon eller lettelse i gråten. Derfor er det viktig å se på gråten fenomenologisk. Som terapeut kan jeg ikke anta att jeg vet hva den betyr. Isteden stiller jeg spørsmål om hvordan gråten føles, om den kan kjennes som en bestemt kroppsfornemmelse, eller kanskje jeg spør direkte etter hvilke følelser som ligger i gråten.
Terapeuten hjelper klienten å være med ting på en fenomenologisk måte, men omvendt må terapeuten være med sine egne reaksjoner fenomenologisk. Terapeuten kan ikke komme med ferdige tolkninger eller forståelser, men må så langt som mulig prøve å se hva som viser seg fenomenologisk i terapirommet – både i klienten, seg selv og i relasjonen mellom klient og terapeut.
Har du ikke vært i gestaltterapi kan disse tankene kan høres litt abstrakte ut. Eller kanskje du til og med syns at gestaltterapien høres veik og unnvikende. Men den fenomenologiske utforskningen må oppleves. Jeg vil driste meg til å si at det er det fenomenologiske som de aller fleste setter størst pris på i gestaltterapi.
Dialog
Med en fenomenologisk grunnholdning får vi dermed en egen måte å føre en dialog. Igjen, hvis noen gråter kan det være lett å tro at vi vet hvorfor, men den fenomenologiske betraktningsmåten forteller oss at vi faktisk ikke vet mer enn at det renner tårer, at klienten kanskje hulker, puster raskt og høyt opp i brystet, etc. Som terapeut artikulerer jeg hva jeg ser fenomenologisk, og disse spørsmålene kan noen ganger gi klienten klarhet. Andre ganger setter det klienten på sporet av forståelser og sammenhenger, eller så kan terapeuten gjennom spørsmålene vise at terapeuten har sett og anerkjent klienten.
Forresten, fenomenologien kommer ikke bare ut som spørsmål. I gestaltterapi kommer jeg ofte med påstander. Disse er ikke nødvendigvis sannheter, men de er tanker eller opplevelser fra mine fenomenologiske betraktninger som jeg legger fram til utprøving for klienten.
Grunnantagelser
Disse tre poengene er ikke ment for å være uttømmende for hva gestaltterapi er, og det finnes andre begreper som er minst like sentrale. Men de er tre grunnantagelser som må være på plass for at noe skal kalles gestaltterapi. Gestaltterapi er opplevelsesbasert, og poengene kan ikke forstås i sin dybde om du ikke har prøvd en gestaltisk dialog på fenomenologisk grunnlag.
Kilde
Mann, D. (2010). Gestalt therapy: 100 key points & techniques (1st ed). New York, NY: Routledge.
