Det er vanskelig å si noe bra om filmen Fifty shades darker, som er andre filmen fra boktriologien Fifty shades of grey. Jeg skal likevel prøve. Gjennom hele filmen sitter jeg og venter på at det skal komme noe interessant sex på lerretet, men det skjer ikke. Jeg har imidlertid lært at dopamin, vårt viktigste belønningshormon, blir utløst av forventninger om belønning, ikke av at vi faktisk får belønningen. Så beholdningen av å se filmen er at jeg produserer litt dopamin gjennom de nesten to seige timene som filmen varer. Ellers da?
Filmen suger
Jeg digger bdsm mellom samtykkende voksne, så det er ikke meningen å være moralist. Den første filmen i trilogien, Fifty shades of grey, slutter med hva som kalles voldtekt (jeg har ikke sett filmen, men kun lest den elendige boken). Tvang kan være herlig i en seksuell setting, men bare om det finnes et samtykke til tvang. Christian Grey går langt over grensene til Anastasia uten å lytte til hennes behov eller sjekke om hun er med på leken han utsetter henne for. Mange kvinner (og noen menn) voldtektsfantasier, men de færreste ønsker å bli voldtatt i virkeligheten.
Fifty shades darker handler om at Christian og Anastasia finner tilbake til hverandre. Premisset for at hun skal ta ham tilbake er at Christian gir opp sin hang til sadisme. Det er sikkert mange som har prøvd å endre sin legning og det fungerer rett og slett ikke. Hvis han har det i seg så blir det i ham. Men det er helt fint å lage en film som baseres på selvbedrag, hvis det bare blir gjort på en interessant måte.
Filmen suger virkelig
En annen ting er at Anastasia prøver å gå til bunns med hvorfor Christian er som han er. Forklaringsmodellen er dårlige opplevelser i barndommen. Det finnes ikke forskning som støtter at en viss type opplevelser eller dårlige opplevelser generelt skal lede til at noen blir sadist. Det kunne jo likevel være interessant i en dyp film hvis hovedpersonene søkte etter et hvorfor. Kanskje de kunne kommet til noen spennende psykologiske innsikter. Her bærer imidlertid ikke resultatet frukt.
Psykologiske plattheter
Hele denne filmen er like flat som en Farris som ble åpnet da farfar var ung. Bdsm kan virkelig sette sterke og interessante krefter i sving. For noen handler det om å drive tillit til et ekstremt nivå. For andre handler det om å utforske skam. For en tredje handler det om å utforske kjønnsroller som blir satt på spissen, utfordret eller reversert. Når Fifty shades darker baseres på at de ikke skal ha noe bdsm-sex går piffen ut av dramaet.
Jeg syns virkelig det er trist at en trilogi som denne har fått så mye oppmerksomhet. Det finnes mye spennende i bdsm-verdenen, men E.L. James er en slett formidler av dette. Jeg syns også det er problematisk når mange kun møter bdsm gjennom øynene til Christian Grey. Han har et psykologisk problem og han er ikke i stand til å dominere en kvinne og samtidig ta hennes vel og ve på alvor. Så i forhold til denne filmen er jeg gjerne moralist. Den ikke bare suger, men den forherliger en type sex som ingen burde måtte oppleve. Bdsm mellom voksne mennesker er noe helt annet.
